Kapittel 15

 

15. Spesielle tegn i språk

  • Omslutningstegn for tekst på fremmed språk ⠐⠂ (5-2 foran og etter)
  • Omslutningstegn for fonetisk transkripsjon [ ] ⠰⠶ (56-2356 foran og etter)
  • Omslutningstegn for fonemisk transkripsjon // ⠸⠶ (456-2356 foran og etter)

I 1.3 er det gjort rede for Brailles opprinnelige system, og det er antydet at systemet måtte tilpasses ulike språk, bl.a. fordi ulike språk bruker ulike kombinasjoner med diakritiske tegn, jf. kap. 14. En burde likevel vente at setningstegnene, som i vanlig skrift er like på alle språk, hadde samme representasjon i punktskrift fra språk til språk. Slik var det også i begynnelsen, men etter hvert oppsto det forskjeller her. To eksempler vil belyse dette.

1.

Det opprinnelige punktumet, pkt. 256, er en god markering av setningsslutt, men er ikke like godt egnet som forkortingspunktum eller som «ledeprikker» i en innholdsfortegnelse. Til dette egner pkt. 3 seg langt bedre. Ifølge annenhånds opplysninger skal en internasjonal kongress i 1878 ha vedtatt at pkt. 256 skulle brukes som setningspunktum. Vedtaket ble begrunnet med at pkt. 3 ikke markerte setningsslutt like godt, og at det dessuten kunne forveksles med komma. Likevel ble pkt. 3 brukt som forkortingspunktum og som ledeprikker. Denne forskjellsbehandlingen ble imidlertid problematisk da en begynte å konvertere automatisk til punktskrift, og på det ene språket etter det andre har en derfor gått over til konsekvent å bruke pkt. 3 som punktum – noe som førte til at en måtte finne et annet symbol for apostrof. Og her har en landet på ulike løsninger i ulike språk.

2.

På Louis Brailles tid var det like stor forskjell mellom anførsel begynner og anførsel slutt som mellom parentes begynner og parentes slutt. Braille valgte å bruke ett symbol (pkt. 2356) for begge parentesene, men ulike symboler (pkt. 236 og 356) for anførselstegnene. Produsentene av skrivemaskiner valgte imidlertid å beholde forskjellen mellom parentesene, men gjøre anførselstegnene like. Dette, sammen med hensynet til automatisk konvertering, har ført til at en i flere språk har endret betydningen av de opprinnelige anførselssymbolene til parenteser. I valget av symbol for anførselstegn har en igjen landet på ulike løsninger i ulike språk. For detaljer, se appendiks.

Manglende internasjonal samordning har dessuten resultert i at «nye» tegn som krøllalfa, omvendt skråstrek og tilde har fått ulik punktskriftrepresentasjon i ulike språk.

 

15.1 Tekst på fremmedspråk

Hvis en norsk tekst inneholder et sitat på et fremmedspråk, er det å anbefale at fremmedspråkets punktskriftstandard brukes, især hvis språket har spesialbokstaver og -tegn som ikke er definert i norsk standard. Slik tekst omsluttes med pkt. 5-2 foran og etter.

Den danske punktskrift (1993) heter det: «Fremmedsproget skrives i fuldskrift med anvendelse af danske sætningstegn.» I Svensk Punktskrift, allmänna skrivregler (1997) heter det: «I böcker på främmande språk ska det alfabet användas, som gäller för respektive språkområde. Dock skrivs skiljetecken enligt konventionen för svensk punktskrift.» OUP anbefaler en annen praksis. I bøker som i sin helhet er skrevet på et fremmedspråk, er det en selvfølge at fremmedspråkets standard følges fullt ut. Det skal i prinsippet ikke være forskjell på ei engelsk bok produsert i Storbritannia og ei engelsk bok produsert i Norge. Også i lærebøker i fremmede språk anbefales det at tekst på fremmedspråket skrives med de setningstegn, fortegn osv. som gjelder i fremmedspråkets punktskrift. Dette spørsmålet er grundig behandlet i Norsk punktskrift, del 4: Standard for utforming av bøker i punktskrift, revidert utgave 1995, kap. 6.5, der det bl.a. heter: «En hensikt med å lære fremmede skriftspråk er å kommunisere skriftlig med mennesker som har vedkommende språk som morsmål, en annen er å lese litteratur på vedkommende språk, gjerne utgitt i et land som bruker det som offisielt språk. Skal punktskriftbrukere oppnå denne hensikten, må de ikke bare lære det fremmede språket, men også de «fremmede» konvensjonene. En norsk blind elev som får en engelsk brevvenn, må f.eks. godta at brevvennen bruker pkt. 256 som punktum, og nordmannen bør selv bruke det i sine brev til engelskmannen. Å bruke «norsk» pkt. 3 som engelsk punktum, ville være å begå en språkfeil. På engelsk betyr jo pkt. 3 ikke punktum, men apostrof.» Norsk punktskrift anbefaler likevel å bruke norsk standard i «egennavn, korte sitater o.l.» Fremmedspråkets standard anbefales brukt «for lengre, sammenhengende sitater, fortrinnsvis når en må forutsette at leseren av den norske teksten kjenner fremmedspråkets punktskrift». OUP innser at det av flere grunner kan være vanskelig å følge disse anbefalingene konsekvent, og det bør i alle fall gjøres rede for bruken, f.eks. i «Merknad til punktskriftutgaven».

Her følger et eksempel på en engelsk dialog, først med norsk standard, og deretter markert som sitat på fremmed språk, med engelsk standard.

Eksempel:

«Would you like to come and play football with us?» John asked, staring at me with a threatening look. «Oh yes, let’s play football,» I said, showing great enthusiasm (but in fact I was deadly frightened).

⠲⠠⠺⠕⠥⠇⠙ ⠆⠵⠕⠥⠰ ⠇⠊⠅⠑ ⠞⠕ ⠉⠕⠍⠑ ⠁⠝⠙ ⠏⠇⠁⠵ ⠋⠕⠕⠞⠃⠁⠇⠇ ⠺⠊⠞⠓ ⠥⠎⠢⠲ ⠠⠚⠕⠓⠝ ⠁⠎⠅⠑⠙⠂ ⠎⠞⠁⠗⠊⠝⠛ ⠁⠞ ⠍⠑ ⠺⠊⠞⠓ ⠁ ⠞⠓⠗⠑⠁⠞⠑⠝⠊⠝⠛ ⠇⠕⠕⠅⠄ ⠲⠆⠠⠕⠓ ⠵⠑⠎⠂ ⠇⠑⠞⠐⠎ ⠏⠇⠁⠵ ⠋⠕⠕⠞⠃⠁⠇⠇⠂⠰⠲ ⠠⠊ ⠎⠁⠊⠙⠂ ⠎⠓⠕⠺⠊⠝⠛ ⠛⠗⠑⠁⠞ ⠑⠝⠞⠓⠥⠎⠊⠁⠎⠍ ⠦⠃⠥⠞ ⠊⠝ ⠋⠁⠉⠞ ⠠⠊ ⠺⠁⠎ ⠙⠑⠁⠙⠇⠵ ⠋⠗⠊⠛⠓⠞⠑⠝⠑⠙⠴⠄

⠐⠂⠦⠠⠺⠕⠥⠇⠙ ⠨⠵⠕⠥ ⠇⠊⠅⠑ ⠞⠕ ⠉⠕⠍⠑ ⠁⠝⠙ ⠏⠇⠁⠵ ⠋⠕⠕⠞⠃⠁⠇⠇ ⠺⠊⠞⠓ ⠥⠎⠦⠴ ⠠⠚⠕⠓⠝ ⠁⠎⠅⠑⠙⠂ ⠎⠞⠁⠗⠊⠝⠛ ⠁⠞ ⠍⠑ ⠺⠊⠞⠓ ⠁ ⠞⠓⠗⠑⠁⠞⠑⠝⠊⠝⠛ ⠇⠕⠕⠅⠲ ⠦⠨⠨⠠⠕⠓ ⠵⠑⠎⠂ ⠇⠑⠞⠐⠎ ⠏⠇⠁⠵ ⠋⠕⠕⠞⠃⠁⠇⠇⠂⠴⠨⠄ ⠠⠊ ⠎⠁⠊⠙⠂ ⠎⠓⠕⠺⠊⠝⠛ ⠛⠗⠑⠁⠞ ⠑⠝⠞⠓⠥⠎⠊⠁⠎⠍ ⠶⠃⠥⠞ ⠊⠝ ⠋⠁⠉⠞ ⠠⠊ ⠺⠁⠎ ⠙⠑⠁⠙⠇⠵ ⠋⠗⠊⠛⠓⠞⠑⠝⠑⠙⠶⠲⠐⠂

 

15.2 Fonetisk og fonemisk transkripsjon (lydskrift)

I 1932 ble det utarbeidet en fullstendig punktskriftnotasjon for det internasjonale fonetiske alfabetet. Punktskriftnotasjonen er ikke blitt offisielt endret siden, selv om det har vært gjort endringer i det internasjonale fonetiske alfabetet i vanlig skrift. På den tiden ble all fonetisk transkripsjon satt i hakeparentes. I punktskrift fikk denne fonetiske parentesen symbolet 56-2356 for begynnelse og slutt. Etter hvert begynte en å skille mellom fonetisk transkripsjon, som i prinsippet gjengir lydene slik de faktisk uttales, og fonemisk transkripsjon, som bare gjengir fonemene, dvs. de lydforskjellene som fører til betydningsforskjell. Omslutningstegnet for fonemisk transkripsjon i vanlig skrift er skråstrek. Dette kan ikke brukes i punktskrift, da pkt. 34 i lydskrift er symbol for en åpen i-lyd. I stedet brukes (i Norge) pkt. 456-2356 som omslutningstegn for fonemisk transkripsjon i punktskrift.

Eksempel:

Ordet «kake» transkribert fonetisk og fonemisk:

[`k’a:k.]

⠰⠶⠦⠂ ⠘⠅⠤⠁⠒⠅⠢⠰⠶

/`ka:ke/

⠸⠶⠦⠂ ⠘⠅⠁⠒⠅⠑⠸⠶

Forklaring:

Symbolet ⠦⠂ (236-2) betyr «fallende tone» og er her brukt som markering av tonem 2 (tostavelsestonelag).

⠘ (45) står foran den stavelsen som har trykk.

⠤ (36) etter den første k’en i den fonetiske transkripsjonen angir at denne lyden (men ikke den andre k’en) er aspirert, dvs. fulgt av et pust. Dette er ikke tatt med i den fonemiske transkripsjonen, for på norsk er det ikke betydningsforskjell mellom aspirert og uaspirert k.

⠒ (25) angir at foregående vokal er lang.

⠢ (26) i den fonetiske transkripsjonen angir en slapp, ø-aktig lyd som på norsk bare forekommer i trykksvak stavelse og er en variant av fonemet /e/. I den fonemiske transkripsjonen er lyden derfor gjengitt som e.

Gå til kapittel 14
Gå til kapittel 16

Gå til toppen

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies) for å garantere den beste opplevelsen for brukeren. Hvis du fortsetter, anser vi at du samtykker til bruk. For mer informasjon, klikk her.