Kapittel 1

 

1. Punktskriftsystemet

 

1.1 Generelt

I Bokmålsordboka er skrift definert som «tegnsystem som en kan bruke som uttrykk for ord, stavelser eller språklyder». De fleste former for skrift er primært beregnet på å leses med øynene. De som ikke ser godt nok til å lese med øynene, har dermed ikke direkte tilgang til skrift i slik form.

Det har vært gjort mange forsøk på å gjøre skrift tilgjengelig for blinde i taktil form, dvs. i en form som kan oppfattes med følesansen. Det naturlige har da vært at skriften skulle kunne leses med fingrene.

All skrift som er beregnet på å leses av blinde, er «blindeskrift», enten den er basert på relieffer av vanlige skrifttegn, eller den er basert på opphøyde punkter. Det er derfor upresist å kalle Louis Brailles punktskrift, som behandles i denne boka, for «blindeskrift». I mange språk kalles den «braille» etter oppfinneren, men i norsk bruker vi termen «punktskrift», selv om det finnes andre punktskrifter enn Brailles.

 

1.1.1 Litt punktskrifthistorikk

Den første blindeskolen i verden ble grunnlagt av Valentin Haüy i Paris 1784. Der lærte elevene å lese vanlig skrift i relieff. Fra integreringssynspunkt kan det sies å ha vært en fordel at de blinde elevene lærte samme slags skrift som seende, men for at de skulle oppfatte skriften, måtte den forstørres kraftig. En annen ulempe var at de bare kunne lese det andre skrev. Selv om de også lærte å skrive vanlig skrift, kunne de ikke kontrollere det de hadde skrevet.

Louis Braille (1809–1852) var elev på blindeskolen i Paris. Der fikk han kjennskap til et punktskriftsystem som opprinnelig var tenkt som «nattskrift» egnet for å gi beskjeder til soldater. Systemet var oppfunnet av Charles Barbier, som var offiser i den franske hær. Det var et 12-punktsystem som besto av to parallelle kolonner med opptil 6 punkter i hver. Det nye ved dette systemet var at når en leste, var det nok å identifisere punkter, istedenfor å identifisere både punkter, streker og buer i alle retninger. Braille arbeidet videre med den ideen. Han mente en bokstav måtte kunne få plass under en finger, og da var det for mye med 12 punkter. Han kom til at den ideelle størrelsen var 6 punkter, 2 kolonner med 3 punkter i hver. Plassen som opptas av et punktskrifttegn, kalles en celle.

Brailles punktskrift ble lansert i 1825, da Braille var bare 16 år. Selv om også denne skriften er langt mer omfangsrik enn vanlig skrift, representerer den en vesentlig plassbesparelse i sammenlikning med den relieffskriften som var i bruk ved blindeskolen. Andre fordeler er at en kan oppnå langt høyere lesehastighet med Braille-skrift enn med relieffskrift, og at blinde selv har mulighet for også å skrive punktskrift, og å lese det de har skrevet. For nærmere omtale av punktskriftens egenskaper, muligheter og begrensninger vises til 1.3.

Mange som har mistet synet i krig, har funnet det vanskelig å lære punktskrift. Den engelske presten William Moon utviklet på 1840-tallet en relieffskrift basert på forenklede latinske bokstaver. For at en skal slippe å lete etter neste linje, leses annenhver linje fra venstre mot høyre og annenhver fra høyre mot venstre. Linjene er forbundet med buer som fingeren kan følge. Moon-systemet er ennå i bruk i England.

I USA har det vært gjort forsøk på å gjøre punktskriften mindre plasskrevende, f.eks. ved at de hyppigst forekommende bokstavene brukte bare den ene kolonnen. Men disse forsøkene har ikke slått igjennom. En av grunnene kan være at siden bokstavenes hyppighet varierer fra språk til språk, ville hvert språk måtte ha sitt eget punktskriftalfabet.

Allerede i Barbiers punktskrift sto hvert tegn ikke nødvendigvis for en bokstav, men like gjerne for en bokstavkombinasjon. Ting tyder på at Braille selv videreførte dette trekket. Hans system var i prinsippet en alfabetskrift, men foruten å stå for bokstaver, kunne de enkelte punktkombinasjonene i visse kontekster stå for bokstavkombinasjoner. Vi får da en slags mellomting mellom «fullskrift» og stenografi, og dette kalles kortskrift. Fordelene med kortskrift er for det ene at den tar mindre plass enn fullskrift, og for det andre at den øker lesehastigheten, bl.a. fordi ord som er forkortet til ett tegn, kan leses som ord og ikke som en rekke bokstaver. Men for å beherske kortskrift er det ikke nok å lære alfabetet, en må også lære kortskrifttegnene. Dessuten er kortskrift språkspesifikk, slik at en må lære at én og samme punktkombinasjon kan stå for ulike bokstavkombinasjoner i ulike språk. At én og samme punktkombinasjon har ulik betydning i ulike sammenheng, er likevel snarere regelen enn unntaket, jf. 1.3. Kortskrift er vanlig i mange språk, f.eks. engelsk, tysk, fransk og dansk, og brukes i noe mindre grad i norsk, svensk, spansk og andre språk.

For visse formål har en tatt i bruk en punktskrift der cellen er utvidet til 8 punkter, 2 kolonner med plass til 4 punkter i hver. I Spania utarbeidet Gabriel Abreu et 8-punktsystem for musikknotasjon, og i det tyske språkområdet har 8-punktskrift vært brukt til stenografi. På leselistene for punktskrift, som leveres som tilleggsutstyr til datamaskiner, har cellene plass til 8 punkter, jf. 1.2.2.

 

1.2 Punktskriftens oppbygning

Det finnes ikke noen enhetlig internasjonal standard for punktenes høyde og diameter eller for avstanden mellom punktene i en celle og mellom celler, men det finnes visse proporsjoner. Avstanden mellom to nabopunkter i en celle skal være den samme vannrett og loddrett. Avstanden mellom et punkt til høyre i en celle og et punkt til venstre i neste celle skal være litt større enn avstanden mellom punktene i en celle. Avstanden mellom nederste punkt i en celle og øverste punkt i cellen på linjen under skal være så stor at det akkurat er plass til ett punkt mellom dem med samme avstand som inne i cellen.

Ulike produsenter av skriveutstyr for punktskrift opererer med litt ulike mål, men vi antar at situasjonen i Norge er omtrent som i Sverige. I den svenske håndboka i punktskrift, som kom ut i 1997, er følgende mål angitt:

  • Punktets høyde: ca. 0,25 mm
  • Punktets diameter: ca. 1 mm
  • Avstand mellom nabopunkter i en celle: ca. 2,5 mm

Avstand mellom tilsvarende punkter i tilgrensende celler: vannrett ca. 6 mm, loddrett ca. 10 mm, målt fra midtpunkt til midtpunkt. I Japan brukes celler med bare 2,2 mm avstand mellom nabopunkter. Det finnes også en «jumbo-punktskrift» til bruk for nybegynnere og for mennesker med dårlig følelse i fingrene, der avstanden mellom punktene er vesentlig større.

 

1.2.1 Med 6 punkter

Punktene i Brailles opprinnelige celle benevnes med nummer. Nummer 1–3 betegner venstre kolonne ovenfra og ned, og nummer 4–6 betegner høyre kolonne ovenfra og ned. Cellen ser altså slik ut:

1 4
2 5
3 6

 

1.2.2 Med 8 punkter

I den utvidede cellen med 8 punkter har en valgt å beholde nummereringen av de 6 punktene i den opprinnelige cellen. Punktet under punkt 3 har dermed fått nummer 7, og punktet under punkt 6 har fått nummer 8. 8-punktcellen ser altså slik ut:

1 4
2 5
3 6
7 8

 

1.3 Brailles system

Punktskriften er binær i den forstand at i hver posisjon i cellen er det to muligheter: enten står det et punkt der, eller så står det ingenting. I en celle med 6 posisjoner blir da antallet mulige kombinasjoner 26 = 64, som i et 6-bits datategn. Siden den ene av disse kombinasjonene er blank celle, er antallet mulige tegn som opptar bare én celle, 63.

rekke 1
rekke 2
rekke 3
rekke 4
rekke 5
rekke 6
rekke 7

Braille la noen prinsipper til grunn for tilordning av betydninger til de ulike kombinasjonene. De viktigste prinsippene er:

  • I en alfabetbokstav skal verken venstre kolonne eller øverste rad være tom.
  • I et setningstegn skal øverste rad helst være tom.
  • Et «fortegn» eller «hjelpetegn» (se kap. 7) skal helst ha punkter bare i høyre kolonne.

Braille grupperte punktkombinasjonene i flere rekker (serier). For grunnrekken tok han utgangspunkt i øverste og midterste rad. Av de 15 (24 -1) mulige kombinasjonene av disse punktene tok han med de 10 der verken venstre kolonne eller øverste rad er tom, slik:

Til disse kombinasjonene tilordnet han de første ti bokstavene i alfabetet, a–j.

Rekke 2 består av de samme kombinasjonene pluss punkt 3:

Til disse kombinasjonene tilordnet han de ti neste bokstavene, k–t. Rekke 3 består av grunnrekken pluss punkt 3 og 6:

Til de fem første av disse kombinasjonene tilordnet han de siste fem bokstavene i det «rene» franske alfabetet, nemlig u, v, x, y, z. Deretter tok han for seg de aksentuerte bokstavene i fransk, aksent for aksent (for beskrivelse av aksenttegnene i vanlig skrift, se 14.2): c med cedille, e med akutt-tegn, a, e og u med gravistegn. Rekke 4 består av grunnrekken pluss punkt 6:

Han fortsatte med de aksentuerte bokstavene i fransk: a, e, i, o og u med cirkumfleks, e, i og u med trema, så tok han oe (sammenskrevet oe), og så hadde han plass til w, som ikke ble regnet som bokstav i det franske alfabetet.

Rekke 5 er grunnrekken, flyttet en rad ned:

Til disse kombinasjonene tilordnet han setningstegn, opprinnelig slik:
komma, semikolon, kolon, punktum, spørsmålstegn, utropstegn, parentes, anførsel begynner, stjerne, anførsel slutt.

Noen av disse tegnene har fått endret tilordning, og de varierer dessuten litt fra språk til språk.

De resterende 13 tegnene kan grupperes på ulike måter. I Norge er det tradisjon for å gruppere dem i 10 + 3. Rekke 6 begynner med de 3 kombinasjonene med tom nederste rad som verken inngår i grunnreken eller rekke 5, og fortsetter med de samme kombinasjonene pluss hhv. punkt 3, punkt 3 og 6, og punkt 6, i den grad kombinasjonene ikke inngår i rekke 5. Kombinasjonene er:

Blant disse kombinasjonene finner vi bl.a. tegn Braille brukte til å markere stor bokstav, utheving og tall, samt til skråstrek.

Rekke 7 er de tre kombinasjonene der bare høyre kolonne inneholder punkt:

Det første av disse ga Braille verdien apostrof, og det andre bindestrek.

Braille brukte de ti kombinasjonene i grunnrekken også til sifrene fra 1 til 0, men med talltegn foran første siffer i tallet.

Braille utarbeidet også et notesystem. Her brukte han de siste 7 kombinasjonene i grunnrekken (d–j) som grunnsymboler for de 7 notene fra c til h, med verdi som 8-delsnoter. De tilsvarende kombinasjonene i rekke 2 fikk verdi som halvnoter (og 32-delsnoter), de tilsvarende kombinasjonene i rekke 3 fikk verdi som helnoter og 16-delsnoter, og de tilsvarende kombinasjonene i rekke 4 som 4-delsnoter. Fem av kombinasjonene som bare bruker venstre kolonne (abl,k), fikk verdi som fingertegn og noteres umiddelbart etter noten. De sju kombinasjonene som bare bruker høyre kolonne (456), fikk verdi som oktavtegn og noteres i prinsippet foran første note i vedkommende oktav. Det betyr at et tegn som bare bruker høyre kolonne, signaliserer noter omtrent på samme måte som talltegnet signaliserer at etterfølgende tegn skal leses som tall og ikke som bokstaver.

Braille var klar over at med bare 63 kombinasjoner til rådighet i punktcellen kunne han ikke unngå at hver kombinasjon fikk flere betydninger. Men han bygde systemet slik at det skulle være lett ut fra sammenhengen å finne den riktige tolkningen av en kombinasjon. Han laget sitt system med utgangspunkt i fransk, men han brukte prinsipper som kunne brukes også i andre språk. Den punktkombinasjonen som i fransk er a med cirkumfleks, er i skandinavisk blitt a med ring, altså å, og den kombinasjonen som i fransk er sammenskrevet oe, brukes også i andre språk til former for ø, enten det er gjennomstreket o som i norsk og dansk, eller o med trema som i svensk, finsk og tysk. I andre språk kan aksentuerte bokstaver lages enten ved å speilvende den uaksentuerte bokstaven, eller ved å sette f.eks. punkt 6 til den uaksentuerte bokstaven (begge disse måtene brukes i samisk). Punktskriften er kanskje ikke så systematisk i andre språk som i fransk, men den fleksibiliteten Braille viste at systemet kunne ha, gjorde at Brailles punktskrift i dag brukes i hele verden. Selv kinesisk, som seende leser og skriver med tusenvis av ulike skrifttegn, lar seg enkelt notere med punktskriftens 63 tegn.

 

1.4 Forholdet mellom punktskrift og vanlig skrift

I prinsippet skal det være samsvar mellom punktskrift og vanlig skrift. Men ikke alle tegn som i vanlig skrift opptar én posisjon, kan oppta bare én celle i punktskrift. I 1.3 er det vist at vi i punktskrift trenger et «fortegn» eller «hjelpetegn» for å angi at det som følger, er stor bokstav, tall eller uthevet tekst. I vanlig skrift finnes dessuten muligheten til å modifisere et tegn ved å sette noe over, under eller gjennom tegnet. Slike modifikasjoner må i punktskrift enten settes foran eller etter tegnet, noe som fører til at tegnet med modifikasjon opptar minst to celler i punktskrift, mens det bare opptar én posisjon i vanlig skrift.

Et annet forhold det er viktig å være klar over, er forskjellen mellom antall tegn pr. linje og pr. side i vanlig skrift og i punktskrift. En A4-side har bare plass til ca. 28 punktskriftlinjer, mens det går minst 50 linjer i vanlig skrift på en A4-side. En punktskriftlinje på et A4-ark har bare plass til ca. 30 tegn, mens en linje i vanlig skrift har plass til over 60. En punktskriftlinje er dermed mer lik en linje i en avisspalte enn en linje i ei bok. Dette fører til at en må gjøre mer utstrakt bruk av orddeling i punktskrift enn i vanlig skrift. Det gjør også at en i punktskrift bør stille opp stoffet på en mindre plasskrevende måte enn i vanlig skrift.

Den viktigste forskjellen mellom oppsettet i punktskrift og vanlig skrift gjelder markering av avsnitt i løpende tekst. Mens en i vanlig skrift i dag ofte markerer nytt avsnitt med blank linje, skal en i punktskrift vanligvis bare ta linjeskift og sette første linje i nytt avsnitt to anslag inn fra marg (omtrent som det gjøres i avisspalter). Blank linje bør reserveres for større inndelinger, f.eks. skal det stå blank linje over en overskrift.

I vanlig skrift er det alminnelig å ta sideskift foran ny overskrift dersom det ikke er plass til overskriften pluss to tekstlinjer nederst på en side. Samme prinsipp følges i punktskrift.

Hvis det ikke er plass til hele underskriften på en side, er det i vanlig skrift alminnelig å føre den eller de to siste tekstlinjene pluss hele underskriften over til neste side. Dette prinsippet kan følges i punktskrift dersom underskriften bare er på én eller to linjer. Men inneholder den f.eks. navn, postadresse, e-postadresse og ett eller flere telefonnummer, kan underskriften fort bli på 7–8 linjer. Hvis en flyttet hele underskriften pluss siste tekstlinje over til neste side, ville forrige side kanskje ha 7 blanke linjer nederst, altså ca. en kvart side. Dette er ikke bare sløsing med plass, det gir også punktskriftleseren et feilaktig inntrykk av at teksten er slutt foran de blanke linjene. Det bør derfor tillates at en i punktskrift tar sideskift midt i en underskrift, selv om det ikke er å anbefale at det bare står én linje etter sideskift.

I vanlig skrift skal det i noen tilfeller være et mellomrom, men det er ikke tillatt å ta linjeskift istedenfor mellomrommet. Dette oppnår en i tekstbehandlingsprogrammer ved å sette «hardt mellomrom». I flere tilfeller der det i vanlig skrift er hardt mellomrom, er det ikke mellomrom i punktskrift. Eksempler på dette er: etter paragraftegn (5.4), mellom siffergrupper (8.2), mellom heltall og brøk i blandede tall (8.3), foran prosent og promille (9.6) og i forbindelse med myntenheter (kap. 11). Siden en punktskriftlinje rommer så få tegn som den gjør, må det kunne tillates å ta linjeskift i noen tilfeller der vanlig skrift har hardt mellomrom, f.eks. foran prosent og promille og mellom et tall og en målenhet. Dersom siffergruppene i et stort tall innledes med nytt talltegn, må tallet kunne deles med bindestrek og linjeskift mellom siffergrupper (jf. 8.2). Foran eller etter en skråstrek må det kunne tas linjeskift i punktskrift, selv om det ikke skal være mellomrom der (jf. 6.2). Slike avvik fra prinsippene som gjelder i vanlig skrift, må likevel praktiseres med fornuft i punktskrift. Det er f.eks. ikke å anbefale å la et enslig paragraftegn, som bare opptar én celle i punktskrift, stå på slutten av en linje.

Gå til merknader til nettutgaven
Gå til kapittel 2

Gå til toppen

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies) for å garantere den beste opplevelsen for brukeren. Hvis du fortsetter, anser vi at du samtykker til bruk. For mer informasjon, klikk her.