Forord

På samme måte som det med jevne mellomrom kommer nye utgaver av håndbøker som gjør rede for hvordan vanlig skrift skal brukes, bør det jevnlig komme ut håndbøker for punktskrift. Vi vet at punktskrift har vært i bruk i Norge siden 1800-tallet – den første skolen for blinde i Norge ble grunnlagt i 1861 –, men vi vet ikke når den første skriftlige veiledningen i bruk av punktskrift kom ut i Norge.

Den eldste slike veiledningen som forfatterne av denne håndboka kjenner til, ble utarbeidet i 1945 av Norges Blindeforbunds bibliotekkomité, som hadde tre medlemmer, og ble trykt i 1946 under tittelen Veiledning i punktskrift. Den ble revidert og utvidet av en komité på fem medlemmer, og den reviderte utgaven kom i 1955 under tittelen Norsk punktskrift. Begge komiteene besto utelukkende av blinde, og flere av medlemmene var lærere ved blindeskolene. På den tiden forelå de fleste bøkene i punktskriftbibliotekene bare i ett eksemplar, og de var avskrevet for hånd, for en stor del av frivillige bokavskrivere. En viktig målgruppe for veiledningene i punktskrift var derfor bokavskrivere, og istedenfor «Innledning» finner vi i begge utgavene overskriften «Til bokavskrivere». De to første avsnittene under denne overskriften har ikke mistet sin aktualitet, selv om bokavskriverne som satt med sin punktskriftmaskin (eller mer primitive skriveredskaper), nå er avløst av tilretteleggere som sitter foran datamaskinen, og av automatiske konverteringsprogrammer som arbeider raskt, men som nok ikke leverer et så godt produkt som enkelte venter av dem. Avsnittene lyder:

«En stor del av bøkene i bibliotekene våre er slett ikke så nøyaktig og regelrett avskrevet som ønskelig kunne være. Disse bøkene er ofte vonde å lese, og de svekker lesernes sans for vakker og korrekt punktskrift.

En punktbok bør være like korrekt og like forseggjort som en bok i vanlig trykk. Jo riktigere boken er, dess større utbytte og glede gir lesningen.»

Neste norske håndbok i punktskrift kom i 1978. Den var utgitt av Norges Blindeforbunds blindeskriftutvalg, som besto av én bladredaktør, én bibliotekar og to lærere, alle blinde. Hovedredaktør for boka var Jan Bruteig, som var lærer ved det daværende Huseby utdanningssenter for synshemmede. Håndboka kom som en serie under fellestittelen Håndbok i blindeskrift. Den var planlagt å bestå av fem deler: 1. De enkelte tegn, 2. Skriveregler, 3. Norsk kortskrift, 4. Overføring av bøker, 5. Spesialstoff. Bare de 3 første delene ble realisert, del 1 og 2 kom i 1978, del 3 i 1979.

Etter hvert skulle det likevel komme en del 4: Standard for utforming av bøker i punktskrift, men den kom ikke før i 1993. Den ble utarbeidet av en prosjektgruppe som var ledd i prosjektet «Datateknologi i produksjon av bøker for synshemmede». Prosjektgruppen var nedsatt av Kulturdepartementet og ble ledet av Grete Knudsen. Den hadde 11 medlemmer, blinde, svaksynte og seende, og den hadde representanter fra Norges Blindeforbund, Norsk lyd-og blindeskriftbibliotek, Huseby kompetansesenter og Tambartun kompetansesenter. Arbeidet med standarden ble startet 13. desember 1991 og avsluttet 29. januar 1993. Senere ble det foretatt noen små endringer, og en revidert utgave av del 4 kom i 1995.

1995 var også det året da Offentlig utvalg for blindeskrift, OUB, (nå OUP) ble opprettet. OUP har utarbeidet norsk standard for flere fagnotasjoner i punktskrift (se liste over Punktskriftutvalgets publikasjoner), men utvalget har også brukt mye tid på å oppdatere den «vanlige» punktskriften, såkalt litterær punktskrift. Dette har vært nødvendig av flere grunner. For det ene har overgangen fra skrivemaskin til datamaskin ført med seg endringer i bruken av vanlig skrift. Ikke minst er flere tegn som tidligere ikke var definert i punktskrift, blitt svært alminnelige i vanlig skrift. For det andre har det tidligere vært noen unødige forskjeler mellom punktskrift og vanlig skrift. I 1955 kunne forfatterne av Norsk punktskrift si til bokavskriverne at «punktskriften følger til en viss grad sine egne lover». Punktskriften holdt seg f.eks. med et eget verselinjetegn der en i vanlig skrift bruker skråstrek. Et slikt spesialtegn gjør konvertering av tekst til punktskrift mindre automatisk, og innføring av skråstrek som verselinjetegn gjør ikke punktskrift vesentlig vanskeligere å lese. Både hensynet til datakonvertering og det pedagogiske poenget i at det er størst mulig samsvar mellom punktskrift og vanlig skrift, har satt sitt preg på den standarden for litterær punktskrift som OUP vedtok i 2002, og som ble publisert i form av heftet Norsk standard for 6-punkts blindeskrift, en kort oversikt.

Men en kort oversikt er ikke nok. Siden 2002 har OUP hatt planer om å utgi en mer heldekkende og forklarende håndbok. I desember 2006 nedsatte OUP en arbeidsgruppe til å redigere håndboka. Gruppen har bestått av OUPs leder, Otto Prytz, OUPs nestleder, Oddvar Øyan, og OUPs sekretær, Liv Kristin Saur. Innholdet i håndboka ble godkjent av OUP høsten 2007.

Håndboka er heldekkende for så vidt som den omhandler de fleste områdene der punktskrift brukes. Men de opplysningene den gir om fagnotasjoner, er bare de en antas å ha bruk for i tekster beregnet på allmennheten. Til forskjell fra tidligere håndbøker gir ikke denne boka innføring i kortskrift, som behandles detaljert i en annen publikasjon fra Punktskriftutvalget.

Oslo, høsten 2012

Otto Prytz, Oddvar Øyan, Liv Kristin Saur

Gå til innhold
Gå til innledning

Gå til toppen

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies) for å garantere den beste opplevelsen for brukeren. Hvis du fortsetter, anser vi at du samtykker til bruk. For mer informasjon, klikk her.